Anton Kristoffersen Grønvik var min oldefar, født på Dragsneset i 1849, døde i Grønvika (Vikasundet) uvisst hvilket år. I dette intervjuet er han 80 år. Det vil si at det måtte ha funnet sted i 1929-30.
Teksten er sakset fra avisen (trolig Adresseavisen i 1929 eller 1930)
Anton Kristoffersen Grønvik ble intervjuet av Kr. H (Kristian Hammer):
"Gamle fiskerminner"
Den 80-årige frøyværing forteller.
De 80-årige gamle fisker Anton Kristoffersen Grønvik, Vikasund i Nord-Frøya, forteller om fiskeribedriften og fiskernes livsvilkår i gamle dager. - "Gammel-Grønvik" - som man i daglig tale kaller ham - er en ekte type på de gode gamle. Han er høg og kraftig bygget, og måtte i sin beste manndom ha vært en kjempekar. Tross de 80 år er åndsevnene særdeles gode og hans ihukommelse er noe ganske enestående. Uten noen vanskeligheter kan han således huske tall og data vedrørende ting som skjedde for 50-60 år siden - som om det hendte i går. Grønvik er en stor mester når det gjelder kunsten å fortelle. Han er ordrik og sier alt på sin egen morsomme lunefulle måte.
Vi får oss en kopp kaffe, og så har vi det gående.
Min bestefar, sier Grønvik, var født i Skjørna. Derifra flyttet han til Tarva, og var der i hungersnødens år 1812-1813. Fra Tarva reiste han til Værøy i Froan og fikk tjeneste hos Hans Torgersen som da var kongens los. Lønna var ikke svært stor - 5 daler i året. Det blev ikke mye å flotte sig med, og "skjorta vart fer knap". Da han hadde vært i tjeneste i 18 år, ble han "reservelos". En tid efter ble han gift i Gjessingen, men flyttet derfra til Dragsnes hvor han kjøpte en gårdpart - og der ble jeg født. Siden solgte han gården og kjøpte en stue som var tilsalgs på gamle Hans P. Bachens eiendom i Vikasund ved Svellingen.
Jeg kom på skole først i 10-11-årsalderen. Min første lærer var Johannes Løkke. Men han var da gammel og gikk snart av. Siden kom en ny lærer ved navn John Witzøe. Denne Witzøe var en prektig kar og en særdeles god lærer. Det var på den tiden omgangsskole - noen dager på hver gård. Skolen var samlet. I en og samme klasse kunne det være 30-40 barn i de forskjellige aldre. Skolens hovedfag var kristendomskunnskap, og det var da å pugge ord for ord. Og den som da snarest kunne ramse opp den utenadpuggede religionslekse, blev holdt for å være den flinkeste. Det blev i det hele tatt ikke lagt så stor vekt på å forstå det en leste. En og annen gang forsøkte nok læreren å ta "uttydning" eller "anskuelsesøvelse", men det blev som oftest ikke lett å forstå for barn. Regning og skriving var ikke tvungent, men bare frivillig. Således var det bare 5-6 barn i min klasse som kunne skrive litt på steintavle. Jeg var en av de lykkelige som fikk lære å skrive litt. Jeg skrev avskrift både av ABC og sammensatt skrift, og efter skoletiden satt jeg mang en søndag eftermiddag for å øve meg i skrivekunsten. Jeg brukte flid på skolen og stod på særlig god fot med læreren. Og da jeg ble utskrevet av skolen fikk jeg - som ekstra påskjønnelse for flid og oppførsel - en penneholder av selve læreren. Så blev jeg da konfirmert , og dermed begynner et strevsomt liv i kampen for tilværelsen både vinter og sommer på sjø og hav.
Året efter konfirmasjonen rodde jeg vinterfiske ved Kya. Det kunne være mange ting å fortelle derfra, men jeg husker spesielt en skjærtorsdagsaften derute som var mer enn alminnelig uhyggelig. Det var fra morgenen av, og vi var kommet 3/4 mil utenfor Kya - på "Kåskipet". Vi var 5 mann på en "fyreng". Da vi så vidt var kommet ut på bredden røk det opp med "austavindsrokk". Vi holdt på å streve i 6 timer for å komme oss opp til Kya igjen - 4 mann satt med årene, den 5. auste. Det var en hård tørn, og det var ikke store kreftene igjen da vi ved femtiden om ettermiddagen nådde land. – I den tiden var det selvsagt ingen molo på Kya. Når båra braut på det verste blev båtene satt på land. Det kunde også hende at båra skyllet over hele været. Et år ble 14-15 båter knust eller delvis ødelagt. Fiskerne hadde da taug i båtene, og de lå oppe på takene for å holde båtene inntil veggene. Det var sannelig ikke spøk ute på Kya i gamle dager når uværet raste på det verste, og det hendte også at gamle værbitte sjøulker kunne felle tårer når "verst det knep".
Gamle Grønvik har også i årrekker drevet sildefiske - både med garn og not. Således har han vært med sildnot i 36 somre på rad. Undertiden kunde det stå godt til med sildnota - det var bra lotter -, men det var nok også somre da det ble "lite og itnå", sier Grønvik og smiler lunt.
I 1874 har vi det såkalte "dausildåret" i Bjugn. Vi kom til Bjugn en lørdag. Vi kasta med det samme vi kom, men fikk bare litt småsild. Mandag eftermiddag gikk så silda inn i fjorden - den blev snart "foil tå" sild. Dette så ut til å skulde bli liv. Tirsdag kastet vi og stengte inn 900 mål i ett steng, men av dette fikk vi tatt opp bare 40 mål. Botnen inne i fjorden var for laus - det var for mye sild - og hele sildetyngden døde. Sild lå å fløt hele fjorden. Langs stranda var det ufremkommelig. Det var som man gikk i ei "talgkjern".
En annen gang lå vi i Værøya i Froan med sildnot. Noen ungdommer av oss fikk gjort skøyerstreker. Vi skulle til Sauøy å proviantere. Der fikk vi også tak i noen sterke saker, og på tilbaketuren skulle karene smake på sorten. En fra Sparbu og en fra Solør ble uenige, og de begynte å sloss. I et sund mellom Prestøya og Risøya veltet båten - og alle mann i sjøen.
Heldigvis var de da nære land og alle blev reddet - om noen i siste øieblikk.
I gamle dager reiste fiskerne her ute fra på "Bøgdin" . Vanlig gjorde vi to turer før jul. Torsk og sild fisket før Mikkelsmess hadde vi med første turen. Den andre turen blev gjort like før jul. Vi brukte da de såkalte storbåter - en slags listerbåter uten dekk på 80-90 tønner. Så byttet vi da i fisk og sild og havre og bygg. Vi kunde da få 5- ? våg havre for ei tønne torsk, og ? våg bygg og 7 våg havre for ei tønne sild. Til Levanger kunde det komme svensker som kjøpte sild. De kunne være stride og ville ha god "fylling", men de var greie å ha med å gjøre. De betalte kontant.
Fiskerne i gamle dager greide seg bedre enn nu, og de gamle var praktiske folk. Sønnen lærte av faren - de måtte forsøke å hjelpe seg selv på beste måte. Når jeg tenker tilbake på den tida som er gått, så var det nok mang en hård tørn for en fisker, men nu må det være som en barnelek å drive fiskeri - "dæm kain itj bli klar no", sluttet gammel-Grønvik.
.
